Randall Stevens’ Den femte mann er som et knyttneveslag i norsk true crime-litteratur. Her presenteres ikke bare en ny versjon av de beryktede Orderud-drapene – her får vi et krast, rått og sjeldent innsideperspektiv som utfordrer både det etablerte narrativet og vår egen oppfatning av sannhet og skyld. Boken balanserer et stødig grep om offentlig kjent materiale med intense, personlige beskrivelser fra Oslos underverden på 90-tallet. Stevens, som selv har sonet sammen med flere av de involverte på Bastøy landsfengsel, tegner et bilde av et miljø preget av vold, rus, grådighet og desperate lojaliteter – men også av menneskelig skrøpelighet og frykt. Det som gjør denne boken unik, er forfatterens tydelige stemme. Han er ingen akademiker, han er ingen jurist – men han er til gjengjeld brutalt ærlig, sylskarp i observasjonene og uimotståelig direkte. Han skriver med gatekredibilitet og et språk som oser av levd liv. Vi får servert sjargong, gatepsykologi og konspirasjoner med en troverdighet som nesten får en til å ikke tvile på domsavsigelsene i saken. Stevens' hovedpåstand – at fem personer stod bak drapene og at én av dem, "Frank", aldri ble tiltalt – løfter boken til mer enn en gjenfortelling. Det blir en anklage, en avsløring og kanskje et rettferdighetsprosjekt. Gjennom detaljerte skildringer av dynamittgubber, våpenkjøp i Molde, julebord med skudd i bordplata og Bastøy-fortellinger, tegnes en versjon som både gir gjenklang og ubehag. Den femte mann er ikke en bok for sarte sjeler. Den er for deg som vil ned i gjørma, opp på fjellet og midt inn i Norges mest omtalte drapssak – og som tør å stille spørsmålet: «Hva om det virkelig var en femte mann?»
Artikkel nr.
b28fa7c3-10bb-562e-99ab-d8ca80d9697f
Kommentar